Ord fra Jon M

Her er Jon Michelets nekrolog fra Klassekampen i sin helhet.

Min venn Tron

Tron Øgrim har lagt inn årene i livets båt, så altfor tidlig. For meg, som var hans venn siden tidlig 1970-tall, oppleves tapet av Tron som smertelig. Det tror jeg det gjør for mange andre, langt utenfor familien, vennekretsen og den politiske venstresida som Tron tilhørte. Jeg merket meg at internettleksikonet Wikipedia ved budskapet om Trons død flagget sin logo på halv stang. Leksikonet har mistet en av sine ressurspersoner og ivrigste frivillige bidragsytere.

Jeg skulle så inderlig gjerne sett at han hadde fått seile videre. Til Nepal! Sist vi møttes, for en drøy måned siden, samtalte vi om Nepal. Tron viste meg stolt det store knippet av innsiktsfulle artikler om Nepal som han hadde publisert på internett. Han hadde lenge planlagt en reise til dette himalayiske landet som bergtok ham. Jeg oppmuntret ham så sterkt jeg kunne til å skrive bok om Nepal. For en ukes tid siden var Tron innom reisebokhandelen Nomaden i Oslo og kjøpte detaljkart over Nepal.

Vi snakket også om en bok med Trons beste skriftstykker som han hadde tenkt kunne komme ut i anledning sekstiårsdagen hans nå i sommer. Så rakk han ikke å bli 60. Jeg håper likevel bokprosjektet vil bli noe av.

Spurt av radiokanalene Kulturnytt og Østlandssendingen, og av VG, om å si noe om Tron brukte jeg store ord. Jeg sa at han var en guru og et universalgeni. Dette står jeg fast ved.

For den forfattergenerasjonen jeg tilhører ble Tron en sentral figur. Ikke fordi han i kraft av sin posisjon i den marxist-leninistiske rørsla svingte partipisken over forfatterspirenes hoder, men fordi han var så kunnskapsrik på feltet litteratur og så djerv i diskusjonene om hva litteraturen skulle være. De forfatterne som møtte den unge, framfuse Tron Øgrim ble fanget inn av hans nærmest ubendige fantasi og idérikdom.

Fantasiene, idéene og visjonene til Tron hadde en solid bakgrunn i hans store hode. Ingen annen person jeg har hatt æren og gleden av å kjenne hadde en slik bredde og allsidighet i kunnskapene sine. Kanskje var det fordi han var en autodidakt. Formell utdanning hadde Tron fint lite av. Han lærte seg sjøl, og ble så en læremester.
Vår vennskap ble for alvor smidd da vi sammen var med i pionértida da Oktober forlag – som Tron var en av initiativtakerne til – skulle bygges opp, og kjeden av Oktober-bokhandler strekkes ut over det ganske land.

Det var en stor tanke, og en praktisk og politisk utfordring. Jeg kom inn i det som praktikeren med styrmannserfaring. Tron var ideologen. Oktober delte trykkeri og samarbeidet nært med Klassekampen, som skulle ta spranget til å bli ukeavis, og der vi begge bidro.

Så brast mange av våre politiske drømmer for Norge og verden (men både Oktober og Klassekampen overlevde, på magisk vis.)

Jeg følte i mange år at jeg var en skipbrudden på ideologienes hav. Der jeg, og mange med meg, befant oss uten visjoner, hadde Tron en hemmelig styrke. Han så nye visjoner, og talte og skrev om dem slik at han fikk en stjernestatus som foredragsholder i den framstormende bransjen informasjonsteknologi. Han nektet seg ikke å være profet i sitt eget land.

Bøkene ”Grisen før jul” og ”Kvikksølv” har vi heldigvis som skrifter av Tron som demonstrerer hans profetiske evner. Kanskje er ikke operativsystemet Linux veien til kommunismen, men Tron prøvde som ingen annen å vise fram det kommunistiske potensialet i den nye teknolgien.

Dessverre, har jeg alltid ment, var Tron gladere i å snakke enn i å skrive. En del av smerten ved tapet av ham er at det er så mye han skulle satt på prent, eller iallfall talt inn på CD-plater. En gang ga han ut en kassett med den treffende tittelen ”Tron Øgrim snakker sjæl”.

Hans iherdige snakk kunne irritere meg, bevares. Vårt lange vennskap var ikke uten stormer. Ved en anledning seint på syttitallet forlot jeg hans hus i Trasopveien løpende, og svór på at jeg aldri ville sette beina mine der mer. Årsaken var en fundamental uenighet om forhold i seilskutetida. Noen uker seinere var jeg klar til ny dyst om dette emnet, og om alt det andre mellom himmel og hav som vi diskuterte.

En gang han var på besøk ute hos meg på Larkollen en vinter møttes vi midt på natta i trappa på vei opp og ned til toalettet i kjelleren. Jeg var i bare underbuksa og det var bikkjekaldt i huset. Men jeg måtte spørre Tron om noe jeg hadde ligget og tenkt på etter vår kveldssamtale. Hvordan kan vi vite åssen sumerernes språk ble uttalt når vi bare har kileskriften deres å bygge på? Tron slo til med et av sine spontane halvtimesforedrag mens jeg hutra og skalv, og forbannet mitt kileskrift-spørsmål. Det var ikke fordi han stengte trappa for meg med sin pondus at jeg ble stående og lytte, men fordi det han sa var så lærd.

Bakom lærdheten var det, naturligvis, en mann som også hadde svake sider og ømme punkter. Bildet offentligheten har av buldrebassen Tron Øgrim må utfylles ved å peke på dette. Bulderet skulle nok av og til tjene til å kamuflere en hyperfølsomhet, ja, en viss sjenanse.

Nå savner jeg den energiske røsten.

Kamerater og venner! Det er brått blitt sørgelig mye stillere rundt oss.

Jon Michelet