lørdag 2. juni 2007
Dagens ord: Minneblogg
Eirik Newt skriver her om denne bloggen at "I forbindelse med Tron Øgrims altfor tidlige bortgang er det opprettet en blogg med minneord, pekere, bilder og videoklipp. Kan hende er dette en ny trend i Norge - jeg vet ikke, men jeg liker uansett tanken. I dette tilfellet fungerer minnebloggen som et ekstra verdig og passende minnesmerke over en mann som var revolusjonær i sitt hjerte, og som kanskje nettopp derfor var så rask til å skjønne at nettet kom til å bli en revolusjonerende teknologi."
Sundets TruckStop hilser
Geir Sundet er lastebilsjåfør og har i mange år drivi websida Sundets TruckStop, som i det siste desverre har blitt litt skjeldnere oppdatert. Men han har skrivi minneord om Tron. Han skriver blant annet: En gang på åttitallet da jeg besøkte han hjemme prata han masse om datamaskiner. "Tenk deg at det befinner seg en landsby inni denne kassa" sa Tron. "Jeg er bare kjent i hovedgata, men noen kjenner alle smuga og bakgatene".
torsdag 31. mai 2007
Til minne om Tron
Mimir Johansson, leder av Rød Ungdom skriver dette på sin blogg. "Rød Ungdom skylder Tron Øgrim hele sin eksistens for den innsatsen han la ned i (ml)-bevegelsen på 70-tallet. I min verden er det likevel ikke tiden 30 år tilbake han skal hedres for, men den fantastiske hjelpen han ga både meg og andre unge revolusjonære helt opptil i dag. 
Det er bare å ta hatten av å ønske Tron sine siste kameratslige hexer."
Norsk esperantoforbund publiserer bildet til høyre og skriver "Tron Øgrim (maldekstre) dum la UK en Vilno, julio 2005, kun dudek samtempaj pensoj en la kapo.
Dekstre Jardar E. Abrahamsen."
Det er bare å ta hatten av å ønske Tron sine siste kameratslige hexer."Norsk esperantoforbund publiserer bildet til høyre og skriver "Tron Øgrim (maldekstre) dum la UK en Vilno, julio 2005, kun dudek samtempaj pensoj en la kapo.
Dekstre Jardar E. Abrahamsen."
onsdag 30. mai 2007
Dikt fra Bengt Johansson
Vi har fått dette diktet fra Trons svenske venn Bengt Johansson
Framåt! Utan tvekan. Framåt!
Hjärtat stannar saktande in!
Den gamla muskeln verkar ha tjänat ut, gjort sitt.
En beståndsdel.
En enda och ändå så central.
Livet ersätts,
av tomhet och kyla, minnen av värme.
Utan hjärtat, utan arbete – förtvivlan, tomhet.
Att begravas utan att dö?
Att finnas men inte synas?
Pojkarna springer omkring på gården,
leken tycks planlös, våldet dess uttryck.
Vad övar de sig i?
Jag minns det inte så, vill inte så.
Kvällen är ljum och stilla,
en vanlig svensk försommarkväll.
En stilla vind fångar min uppmärksamhet
till andra sidan gatan där en smal gång
leder mellan höghusen,
in i ett litet skogsparti.
Fåglarnas kvällssång blandar sig
med det lågmälda samtalet
mellan tre män utanför servicebutiken.
Tre människor – tre hjärtan.
Levande begravda.
Syns inte, finns inte.
Hur gick det till,
hur kunde jag bli så bortglömd?
Det borde inte ha varit möjligt.
En omsorgsfullt planerad,
utdragen våldtäkt!
Livet, värmen,
våra känslor och tankar,
intas och förändras.
Barnen leker krig,
men vet inte varför.
Ja, varför?
Framtiden går sönder
och vi låter det ske.
Trots den ljumma sommarkvällen
fryser jag,
inifrån.
En andlig förlamning
där kyla och tomhet
farit mig i halsen
och kopplat
ett dödligt strupgrepp.
Sammanbitna människor,
Ständigt på jakt.
Reducerade till
konsumenter.
Vem är det
egentligen
som konsumerar vem?
Och tystnaden lägrar oss girigt
behärskar oss
behärskar tid och rum.
Trött.
Parkbänken står lägligt.
En liten flicka kommer springande,
spritter av liv.
“ Pappa, pappa, titta här!”
En liten vit sten från marken.
Fascinerad, med total koncentration,
undersöker hon sitt fynd.
“ Pappa, hur kan en sten bli vit,
är det en riktig sten?
Pappa, hur blir det sten?”
Ska du dela ditt barns
oförstörda livsglädje?
Och hur?
Pappa, hur kunde det bli
så kallt?
Men ändå.
För ett ögonblick tappar kylan sitt grepp
och tillförsikt fyller mitt inre.
Jag, som är andra tankars tid och rum.
Jag, som försvann, glömdes bort,
men som lever kvar i det tysta skrikets,
förtvivlade protest.
Jag, som är alla hjärtan.
Jag kan krympa
men jag kan inte dö
Framåt! Utan tvekan. Framåt!
Hjärtat stannar saktande in!
Den gamla muskeln verkar ha tjänat ut, gjort sitt.
En beståndsdel.
En enda och ändå så central.
Livet ersätts,
av tomhet och kyla, minnen av värme.
Utan hjärtat, utan arbete – förtvivlan, tomhet.
Att begravas utan att dö?
Att finnas men inte synas?
Pojkarna springer omkring på gården,
leken tycks planlös, våldet dess uttryck.
Vad övar de sig i?
Jag minns det inte så, vill inte så.
Kvällen är ljum och stilla,
en vanlig svensk försommarkväll.
En stilla vind fångar min uppmärksamhet
till andra sidan gatan där en smal gång
leder mellan höghusen,
in i ett litet skogsparti.
Fåglarnas kvällssång blandar sig
med det lågmälda samtalet
mellan tre män utanför servicebutiken.
Tre människor – tre hjärtan.
Levande begravda.
Syns inte, finns inte.
Hur gick det till,
hur kunde jag bli så bortglömd?
Det borde inte ha varit möjligt.
En omsorgsfullt planerad,
utdragen våldtäkt!
Livet, värmen,
våra känslor och tankar,
intas och förändras.
Barnen leker krig,
men vet inte varför.
Ja, varför?
Framtiden går sönder
och vi låter det ske.
Trots den ljumma sommarkvällen
fryser jag,
inifrån.
En andlig förlamning
där kyla och tomhet
farit mig i halsen
och kopplat
ett dödligt strupgrepp.
Sammanbitna människor,
Ständigt på jakt.
Reducerade till
konsumenter.
Vem är det
egentligen
som konsumerar vem?
Och tystnaden lägrar oss girigt
behärskar oss
behärskar tid och rum.
Trött.
Parkbänken står lägligt.
En liten flicka kommer springande,
spritter av liv.
“ Pappa, pappa, titta här!”
En liten vit sten från marken.
Fascinerad, med total koncentration,
undersöker hon sitt fynd.
“ Pappa, hur kan en sten bli vit,
är det en riktig sten?
Pappa, hur blir det sten?”
Ska du dela ditt barns
oförstörda livsglädje?
Och hur?
Pappa, hur kunde det bli
så kallt?
Men ändå.
För ett ögonblick tappar kylan sitt grepp
och tillförsikt fyller mitt inre.
Jag, som är andra tankars tid och rum.
Jag, som försvann, glömdes bort,
men som lever kvar i det tysta skrikets,
förtvivlade protest.
Jag, som är alla hjärtan.
Jag kan krympa
men jag kan inte dö
Ord fra Rune Pedersen
Denne nekrologen har tidligere stått i Moss Avis og Moss Dagblad.
Om Tron Øgrims bortgang
Kulturpersonligheten, kommunisten, internettentusiasten, forfatteren, debattanten osv...Tron Øgrim døde i Oslo 23. mai, bare 59 år gammel. Han begraves 1. juni på Østre Gravlund.
Da Moss kommune startet Voksprosjektet i 2000, var et åtte ukers motivasjonskurs det sentrale elementet. Tron Øgrim ble invitert til å holde foredrag for deltakerne, som var sosialhjelpsmottakere og arbeidsledige. Tron presenterte seg med navn, kilo og hvor mange land han hadde vært i. Så snakket han og deltakerne fire timer om hvordan de trodde framtida ville bli, og til slutt fikk alle signerte bøker av forfatteren.
Det ble ikke med den ene gangen. Siden 2000 har Tron stilt opp på Moss Voks tre eller fire ganger hvert år og diskutert de store spørsmåla i livet og verden med deltakerne i motivasjonskurset. Omtrent 300 arbeidsløse har vært med i en av disse kostelige seansene med Tron de siste sju åra. Både for oss ansatte og deltakerne var hans besøk et høydepunkt i motivasjonskurset. Han øste av sine helt uforliknelige kunnskaper, samtidig som han var djupt opptatt av innspilla som deltakerne kom med, og Tron var oppriktig interessert i de menneskene han møtte på denne måten.
Han vil bli husket lenge på Moss Voks. Ingen kan fylle hans rolle i motivasjonskurset.
Rune Pedersen
Om Tron Øgrims bortgang
Kulturpersonligheten, kommunisten, internettentusiasten, forfatteren, debattanten osv...Tron Øgrim døde i Oslo 23. mai, bare 59 år gammel. Han begraves 1. juni på Østre Gravlund.
Da Moss kommune startet Voksprosjektet i 2000, var et åtte ukers motivasjonskurs det sentrale elementet. Tron Øgrim ble invitert til å holde foredrag for deltakerne, som var sosialhjelpsmottakere og arbeidsledige. Tron presenterte seg med navn, kilo og hvor mange land han hadde vært i. Så snakket han og deltakerne fire timer om hvordan de trodde framtida ville bli, og til slutt fikk alle signerte bøker av forfatteren.
Det ble ikke med den ene gangen. Siden 2000 har Tron stilt opp på Moss Voks tre eller fire ganger hvert år og diskutert de store spørsmåla i livet og verden med deltakerne i motivasjonskurset. Omtrent 300 arbeidsløse har vært med i en av disse kostelige seansene med Tron de siste sju åra. Både for oss ansatte og deltakerne var hans besøk et høydepunkt i motivasjonskurset. Han øste av sine helt uforliknelige kunnskaper, samtidig som han var djupt opptatt av innspilla som deltakerne kom med, og Tron var oppriktig interessert i de menneskene han møtte på denne måten.
Han vil bli husket lenge på Moss Voks. Ingen kan fylle hans rolle i motivasjonskurset.
Rune Pedersen
Teknisk Ukeblad og fleire bloggar
Teknisk Ukeblad har eit minneord:
To bloggarar til; Rune og turn.self.off.
[...]I forrige uke døde Tøgrim, bare 59 år gammel. Og dermed er en viktig stemme i IT-Norge stilnet. Han turte nemlig å si de høye herrer midt i mot. Det hadde han for så vidt gjort hele livet – både som aktivist, politiker, journalist og forfatter.[...]
To bloggarar til; Rune og turn.self.off.
To bloggarar til
Neprimerimye frå Storbritannia:
Torill Mortensen:
Tron Ogrim has died but his life was not in vain as he spent it well fighting for a better future for humanity. That most precious quality was regularly on show in his contributions to the Spotters list an oftimes silly but peculiarly serious discussion list for the followers of the doings of the multitude of warring groups which situate themselves on the left worldwide. It matters not a jot that Tron had politics that had little in common with my own. What mattered when reading Tron was that sense of humanity and humour he conveyed that is only possessed by those who have fought and alas lost battles with the enemies of humanity. Tron fought those battles and it would seem he played a role in leading our side in his homeland. But now he fights no more and it is left to others to continue that fight. We shall win!
Torill Mortensen:
[...]Tron Øgrim did not grow old, but compared to the teenagers who today feel they have just discovered this terra incognita, the unknown land their parents know nothing about, he was of another generation. Perhaps almost two generations apart. But he was an active user, one of those where the border line between user and developer blurs, one who understood the net and its structure, not just its immediate use.[...]
tirsdag 29. mai 2007
Etterpålag
Klokka 16.00 på fredag, etter begravelsen, blir det etterpålag og minnestund i Røde Kors-lokalene i Hausmanns gate 7 i Oslo. Det blir taler, kultur og hyggelig samvær. Alle er hjertelig velkomne.
Vi ber om at alle som vil å si noen ord i etterpålaget melder fra til Beth Hartmann om dette på forhånd. Hun har telefon 99298041 og epost beth@raudt.no
Vi ber om at alle som vil å si noen ord i etterpålaget melder fra til Beth Hartmann om dette på forhånd. Hun har telefon 99298041 og epost beth@raudt.no
Ord fra Luke Moynahan
Vi har fått dette reisebrevet/nekrologen fra Luke Moynahan.
Tre steder med Tron Øgrim
Tron reiste sammen med Per Lageraaen, venner og meg til Ecuador, Bolivia og Peru i sommeren 1987. Under denne turen lærte jeg ham å kjenne, litt.
I Quito oppdaget Tron det eneste stedet som den gang serverte fatøl og han krevde at vi skulle besøke stedet. På veien dit stakk vi innom en flott bokhandel som Tron sammenliknet med Tronsmo. Når vi kom inn på stedet tok en av eierene meg til side, pekte mot Tron og spurte meg om hvem den uvanlig påkledde mannen var. Jeg tenkte "Å nei hva har han gjort nå?" og fortalte det jeg visste om han i håp om å unngå, eller kanskje minske, en mulig skandale. Hun stirret på meg, lyttet og sa med alvorlig stemme " Ah! Så han er norsk intellektuel! Tror du han ville være interesserte i å jobbe for oss? Han kan så mye om de bøkene vi har her og han er feminist!"
I Lima, etter en lang dag med flere møter med lederne for Partido Comunista del Peru (Patria Roja), Rondas Campesinas og aktivister fra kvinnebevegelsen i Villa El Salvador (FEPOMUVES), satte vi lenge, lenge(!) gjennom natten før min reise til Ayacucho, byen hvor lederen Abimel Guzman hadde undervist på universitetet og innledet arbeidet med Partido Comunista del Peru (Sendero Luminoso). Stedet var under untakstilstand men hadde nylig reetablerte flyvninger til byen.Trond hadde gjennom flere dager forsøkt å få meg til å droppe denne turen og brukt tid til å få meg til å forstå at Sendero Luminoso ikke var revolusjonære men opprørske, at deres metoder forulempet og skadet vanlige folk og at revolusjonen måtte muliggjøres med andre midler. Viktigst av alt at var at revolusjonen måtte gjøres av folket. Da ringte vekkeklokka og han så på meg og sa " Du må dra til flyplassen. Ta ordboka med deg. Du kanskje kommer til å møte folk med noe vettugt å lære deg."
I Bergen 1996(?) foredro Tron om "datarevolusjonen" og dets betydning for de som arbeider sammen med mennesker med utviklingshemming. Han sa at han ville være så konsis og presis som mulig i og med at han var siste taleren den dagen og skjønte at folk vil gjerne gjør noe annet enn hører på enda en gammel gubbe preiker. Han tok fram et rødt kjøkkenur, flere gummistrek og stilte inn klokka til å ringe om en time. Deretter strev han i flere minutter med forsøket på feste klokka til mikrofonstativet mens han fortalte om siste nytt fra den nye teknologien. Under hele den intrikate oppgaven ga han klar råd om teknologiens mulighter men UNDERORDNET rolle i sikring av humane, mellommenneskelige tjenester. Etter at han var ferdig (presis!) flyttet han til baren sammen med flere deltakere som viste seg å være gamle
norske MLere og sang i kor et titalls revolusjonære sanger fra '70 tallet til stor applaus fra mange kursdeltakere.
Pål Steigan avsluttet sin fine nekrolog med å dele sin sorg med Trons familie, jeg vil meddele min glede og takknemlighet over å ha kjent med og blitt beriket av en flott kommunist.
luke moynahan
Tre steder med Tron Øgrim
Tron reiste sammen med Per Lageraaen, venner og meg til Ecuador, Bolivia og Peru i sommeren 1987. Under denne turen lærte jeg ham å kjenne, litt.
I Quito oppdaget Tron det eneste stedet som den gang serverte fatøl og han krevde at vi skulle besøke stedet. På veien dit stakk vi innom en flott bokhandel som Tron sammenliknet med Tronsmo. Når vi kom inn på stedet tok en av eierene meg til side, pekte mot Tron og spurte meg om hvem den uvanlig påkledde mannen var. Jeg tenkte "Å nei hva har han gjort nå?" og fortalte det jeg visste om han i håp om å unngå, eller kanskje minske, en mulig skandale. Hun stirret på meg, lyttet og sa med alvorlig stemme " Ah! Så han er norsk intellektuel! Tror du han ville være interesserte i å jobbe for oss? Han kan så mye om de bøkene vi har her og han er feminist!"
I Lima, etter en lang dag med flere møter med lederne for Partido Comunista del Peru (Patria Roja), Rondas Campesinas og aktivister fra kvinnebevegelsen i Villa El Salvador (FEPOMUVES), satte vi lenge, lenge(!) gjennom natten før min reise til Ayacucho, byen hvor lederen Abimel Guzman hadde undervist på universitetet og innledet arbeidet med Partido Comunista del Peru (Sendero Luminoso). Stedet var under untakstilstand men hadde nylig reetablerte flyvninger til byen.Trond hadde gjennom flere dager forsøkt å få meg til å droppe denne turen og brukt tid til å få meg til å forstå at Sendero Luminoso ikke var revolusjonære men opprørske, at deres metoder forulempet og skadet vanlige folk og at revolusjonen måtte muliggjøres med andre midler. Viktigst av alt at var at revolusjonen måtte gjøres av folket. Da ringte vekkeklokka og han så på meg og sa " Du må dra til flyplassen. Ta ordboka med deg. Du kanskje kommer til å møte folk med noe vettugt å lære deg."
I Bergen 1996(?) foredro Tron om "datarevolusjonen" og dets betydning for de som arbeider sammen med mennesker med utviklingshemming. Han sa at han ville være så konsis og presis som mulig i og med at han var siste taleren den dagen og skjønte at folk vil gjerne gjør noe annet enn hører på enda en gammel gubbe preiker. Han tok fram et rødt kjøkkenur, flere gummistrek og stilte inn klokka til å ringe om en time. Deretter strev han i flere minutter med forsøket på feste klokka til mikrofonstativet mens han fortalte om siste nytt fra den nye teknologien. Under hele den intrikate oppgaven ga han klar råd om teknologiens mulighter men UNDERORDNET rolle i sikring av humane, mellommenneskelige tjenester. Etter at han var ferdig (presis!) flyttet han til baren sammen med flere deltakere som viste seg å være gamle
norske MLere og sang i kor et titalls revolusjonære sanger fra '70 tallet til stor applaus fra mange kursdeltakere.
Pål Steigan avsluttet sin fine nekrolog med å dele sin sorg med Trons familie, jeg vil meddele min glede og takknemlighet over å ha kjent med og blitt beriket av en flott kommunist.
luke moynahan
Ord fra Ove Bengt Berg
Vi har fått en nekrolog fra Ove Bengt Berg.
Trons spor
Noen mennesker du opplever, setter større spor i deg, og for deg, enn andre. For meg ble Tron Øgrim en slik, sjøl om jeg verken var en personlig venn av han eller en jeg hadde et tett organisatorisk samarbeid med. Det slo meg allerede som 16-åring da jeg i skolegården så den yngre dunskjeggede eleven gå rundt og slå med sine kjente trepinner, delvis med en hale av andre elever rundt seg ropende «Mao, Mao», at han blir kanskje statsminister en gang.
Det var noe ved Tron som inspirerte. Andreas Hompland, en av AKPs sterkeste kritikere, førte Tron opp på lista over norske karismatiske personer. Da han tok ordet i gamle Studentkroa i Storgata ble det for en sjelden gang knappenålsstillhet, akkurat som når Einar Gerhardsen talte.
For meg ble Finn Gustavsen den første politiske inspiratoren, men det var Tron som overbeviste og for meg vant den politiske debatten. Han sa en gang i Klassekampen på 70-tallet at han så for seg at ml-erne bare skulle bli en 40-50 mennesker i Norge, men at det var helt utrolig at vi skulle bli så mange som 10 000 i alt. Kanskje var Tron den viktigste personen som gjorde ml-bevegelsen så stor som den ble i Norge, og så unik i hele Europa.
Da SUF-stud på Universitet i Oslo skiftet navn til «SUF (m-l)-stud», spurte han på sin spesielle måte forsamlinga om det var nødvendig at han skulle begrunne det. Det var det ikke. På det samme møtet, der en av de andre kjente lederne sa at «det tar jeg selvkritikk på», repliserte Tron skarpt at det var ikke å ta selvkritikk. Selvkritikk, sa Tron, var å gå nærmere inn på årsakene til hvorfor en tok feil og hva en skulle gjøre for å unngå å gjenta feilene.
Jeg husker at han bekjempet bruken av skolegensere, men jeg merket meg også at på sine eldre dager tok på seg klubbdrakta til en kjent klubb på Oslos østkant, tross sin store distanse til alt som hadde med fysisk aktivitet å gjøre. Litt merkelig var det kanskje når han begrunnet sin preferanse for det sterkere eksportølet av hensyn til helsa, der andre begrunnelser hadde vært mer naturlig.
For nære venner trakk jeg fram Tron for å få dem over på vår politiske linje. For dem som ikke var så politisk interesserte, og gjerne mer jordnære, virket ikke Tron like overbevisende som på meg og likesinnede.
På tross av sin posisjon blei han aldri noen blære. Han reiste rundt til partimedlemmer i andre byer og spurte «Hva synes dere om å stille Bjørn Nilsen øverst på lista i Oslo?»
Tron har vært borte fra den offentlige debatten en stund nå. Men vi hadde trengt han og hans erfaring også i de kommende åra.
Av oss som så for seg en sosialisme i Norge, var det noen av oss som så fram til at Tron skulle bli president. Litt for spøk, litt for alvor. Ideologen, inspiratoren, originalen; slik ville vi ha en president.
Ikke blei Tron president og ikke «blei han til noe» i vanlig forstand. Men Tron er av dem som likevel vil stå igjen som en av sin generasjons mest betydningsfulle politiske inspiratorer og ledere.
Ove Bengt Berg
Trons spor
Noen mennesker du opplever, setter større spor i deg, og for deg, enn andre. For meg ble Tron Øgrim en slik, sjøl om jeg verken var en personlig venn av han eller en jeg hadde et tett organisatorisk samarbeid med. Det slo meg allerede som 16-åring da jeg i skolegården så den yngre dunskjeggede eleven gå rundt og slå med sine kjente trepinner, delvis med en hale av andre elever rundt seg ropende «Mao, Mao», at han blir kanskje statsminister en gang.
Det var noe ved Tron som inspirerte. Andreas Hompland, en av AKPs sterkeste kritikere, førte Tron opp på lista over norske karismatiske personer. Da han tok ordet i gamle Studentkroa i Storgata ble det for en sjelden gang knappenålsstillhet, akkurat som når Einar Gerhardsen talte.
For meg ble Finn Gustavsen den første politiske inspiratoren, men det var Tron som overbeviste og for meg vant den politiske debatten. Han sa en gang i Klassekampen på 70-tallet at han så for seg at ml-erne bare skulle bli en 40-50 mennesker i Norge, men at det var helt utrolig at vi skulle bli så mange som 10 000 i alt. Kanskje var Tron den viktigste personen som gjorde ml-bevegelsen så stor som den ble i Norge, og så unik i hele Europa.
Da SUF-stud på Universitet i Oslo skiftet navn til «SUF (m-l)-stud», spurte han på sin spesielle måte forsamlinga om det var nødvendig at han skulle begrunne det. Det var det ikke. På det samme møtet, der en av de andre kjente lederne sa at «det tar jeg selvkritikk på», repliserte Tron skarpt at det var ikke å ta selvkritikk. Selvkritikk, sa Tron, var å gå nærmere inn på årsakene til hvorfor en tok feil og hva en skulle gjøre for å unngå å gjenta feilene.
Jeg husker at han bekjempet bruken av skolegensere, men jeg merket meg også at på sine eldre dager tok på seg klubbdrakta til en kjent klubb på Oslos østkant, tross sin store distanse til alt som hadde med fysisk aktivitet å gjøre. Litt merkelig var det kanskje når han begrunnet sin preferanse for det sterkere eksportølet av hensyn til helsa, der andre begrunnelser hadde vært mer naturlig.
For nære venner trakk jeg fram Tron for å få dem over på vår politiske linje. For dem som ikke var så politisk interesserte, og gjerne mer jordnære, virket ikke Tron like overbevisende som på meg og likesinnede.
På tross av sin posisjon blei han aldri noen blære. Han reiste rundt til partimedlemmer i andre byer og spurte «Hva synes dere om å stille Bjørn Nilsen øverst på lista i Oslo?»
Tron har vært borte fra den offentlige debatten en stund nå. Men vi hadde trengt han og hans erfaring også i de kommende åra.
Av oss som så for seg en sosialisme i Norge, var det noen av oss som så fram til at Tron skulle bli president. Litt for spøk, litt for alvor. Ideologen, inspiratoren, originalen; slik ville vi ha en president.
Ikke blei Tron president og ikke «blei han til noe» i vanlig forstand. Men Tron er av dem som likevel vil stå igjen som en av sin generasjons mest betydningsfulle politiske inspiratorer og ledere.
Ove Bengt Berg
Håkon Wium Lie om Tron
Håkon Wium Lie skriv om Tron:
Det er mange fine bilete på sida til Lie.
Jeg husker dagen jeg traff Tron. Det var 6. oktober 1993. Jeg hadde holdt et foredrag om internett på Uninett93 i Bø og skulle hjem til Oslo. Tron var i samme situasjon. Han hadde bil og tilbød skyss. Samtalen vi hadde på veien hjem forandret mitt liv.[...]Trons systemkrash kom så altfor tidlig. Begravelsen finner sted 1. juni 2007. Den dagen er jeg i København for å holde et foredrag om internett. Jeg tror Tron hadde syntes dette er riktig prioritering. Konferansen heter Reboot. Tron, trykk reboot om du kan, så kjører vi sammen hjem til Oslo!
Det er mange fine bilete på sida til Lie.
mandag 28. mai 2007
Tron Øgrim - kommunist og visjonær
Pål Steigans minneord står på trykk i dagens Klassekampen. Du kan lese den i sin helhet her. Han skriver blandt annet at "Jeg skal nøye meg med ett eksempel: Da den såkalte Hagtvet-debatten raste for noen år siden møttes Tron og Hagtvet på Aschehougs hagefest, og noen ville tvinge Tron til å håndhilse på Hagtvet. Tron ble rasende og det kom til en slags konfrontasjon, og jeg skal ikke påstå at det var velformulert polemikk som foregikk. Aschehougs hagefest er nå et sted der folk drikker seg fulle og prater tull. Det sjofle kom etterpå da ei norsk avis fant ut at det var viktig å gjøre ei stor sak av dette. Det var ikke noe annet enn rein personsjikane. Jante! "
Tron Øgrim om Wikipedia
Dette er en 8 minutter lang introduksjon Tron Øgrim holdt for Wikipedianere + interesserte i Realfagsbygget på Universitetet i Bergen 29. mai 2006. Ett år sida. Han introduserer Wikipedias grunlegger "Jimbo" Wales.
søndag 27. mai 2007
Om Tron på utanlandsk
lewica.pl, ei polsk venstrenettside har eit kort minneord om Tron - "Norwegia: Zmarł Tron Øgrim".
Svensken og SSU'aren Jonas Rydberg har skrive eit innlegg på bloggen sin: "[...]
Som sagt, det rör sig om en person jag aldrig träffat men som verkligen gjorde ett stort intryck genom de få e-postdiskussioner vi hade. Jag kommer sakna att läsa om Nepal varje morgon."
Svensken og SSU'aren Jonas Rydberg har skrive eit innlegg på bloggen sin: "[...]
Som sagt, det rör sig om en person jag aldrig träffat men som verkligen gjorde ett stort intryck genom de få e-postdiskussioner vi hade. Jag kommer sakna att läsa om Nepal varje morgon."
Høyr Tron snakka!
Omicronline.org har lagt ut eit lydopptak frå ei innleiing Tron Øgrim heldt på Globaliseringskonferansen i 2004.
Nei til EU har skrivi om Tron:
Nei til EU har skrivi om Tron:
Tron var i mange år et framtredende medlem i Nei til EUs internasjonale utvalg, og var en kunnskapsrik og engasjert journalist, forfatter og politiker. Trons enorme kunnskap og hans lune vesen vil bli savnet i nei-bevegelsen. Våre tanker går i dag til Trons familie.Norsk Esperanto-Forbund:
Mangeårig medlem av Norsk Esperanto-Forbund, Tron Øgrim, døde 23. mai 2007. I esperantokretser er han særlig kjent for radioserien «Drømmen om det fullkomne språk» fra 1989, som handlet om språkfilosofi og planlagte språk som esperanto, volapük osv. Tron dukket stadig opp på internasjonale esperantosammenkomster, og ble opplevd som en behagelig og kunnskapsrik person med en bra porsjon selvironi. Han savnes.Strøtanker fra venstre strødde tankane
[...]Maken til kunnskapsrik mann skal du lete lenge etter, tror jeg. Kombiner det med en egen evne til å formidle de kunnskapene, og et utrolig engasjement, og du ender opp med et unikum av en mann. Hullet "Tøgrim" etterlater seg kan ikke fylles av noen andre, men vi får plukke opp stafettpinnen og gjøre vårt beste.[...]
Han som alltid skreiv og som skreiv alt for lite
Fleire minneord, og litt musikk
Helselag til Nepal minnest Tron Øgrim. Det gjer også Brage. Jimmy Higgins i New York har skrive ein ny tekst om Tron og norsk revolusjonær kultur.
Steinen er tilbake
Jeg er et ekorn!
Jeg har finni et høl, der jeg putter inn det jeg har skrivi om
data og FRAMTIDA, SKOLE, POLITIKK,
ØKONOMI, KUNST og ALT MULIG! Datarevolusjonen handler nemlig
IKKE mest om KASSER&KABEL,
men om MENNESKER. Altså om åssen LIVENE våre forandres.
Hva vil det bety for JOBB&FRITID, KRIG&FRED,
KLOKSKAP&VRØVL, VI&DEN 3. VERDEN,
KVINNER&MENN, DEMOKRATI&DIKTATUR,
GRANTRÆR&HAREPUSER?
Jeg har finni et høl, der jeg putter inn det jeg har skrivi om
data og FRAMTIDA, SKOLE, POLITIKK,
ØKONOMI, KUNST og ALT MULIG! Datarevolusjonen handler nemlig
IKKE mest om KASSER&KABEL,
men om MENNESKER. Altså om åssen LIVENE våre forandres.
Hva vil det bety for JOBB&FRITID, KRIG&FRED,
KLOKSKAP&VRØVL, VI&DEN 3. VERDEN,
KVINNER&MENN, DEMOKRATI&DIKTATUR,
GRANTRÆR&HAREPUSER?
Dette skreiv Tron i starten av 1996. Siden har Under en stein i skogen vært det viktigste stedet for Tron-tekster på internett. Nå er sida restaurert og fått en innholdsfortegnelse, sånn at alle de 107 artiklene han la ut kan leses igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)