Ord fra Ove Bengt Berg

Vi har fått en nekrolog fra Ove Bengt Berg.

Trons spor

Noen mennesker du opplever, setter større spor i deg, og for deg, enn andre. For meg ble Tron Øgrim en slik, sjøl om jeg verken var en personlig venn av han eller en jeg hadde et tett organisatorisk samarbeid med. Det slo meg allerede som 16-åring da jeg i skolegården så den yngre dunskjeggede eleven gå rundt og slå med sine kjente trepinner, delvis med en hale av andre elever rundt seg ropende «Mao, Mao», at han blir kanskje statsminister en gang.

Det var noe ved Tron som inspirerte. Andreas Hompland, en av AKPs sterkeste kritikere, førte Tron opp på lista over norske karismatiske personer. Da han tok ordet i gamle Studentkroa i Storgata ble det for en sjelden gang knappenålsstillhet, akkurat som når Einar Gerhardsen talte.

For meg ble Finn Gustavsen den første politiske inspiratoren, men det var Tron som overbeviste og for meg vant den politiske debatten. Han sa en gang i Klassekampen på 70-tallet at han så for seg at ml-erne bare skulle bli en 40-50 mennesker i Norge, men at det var helt utrolig at vi skulle bli så mange som 10 000 i alt. Kanskje var Tron den viktigste personen som gjorde ml-bevegelsen så stor som den ble i Norge, og så unik i hele Europa.

Da SUF-stud på Universitet i Oslo skiftet navn til «SUF (m-l)-stud», spurte han på sin spesielle måte forsamlinga om det var nødvendig at han skulle begrunne det. Det var det ikke. På det samme møtet, der en av de andre kjente lederne sa at «det tar jeg selvkritikk på», repliserte Tron skarpt at det var ikke å ta selvkritikk. Selvkritikk, sa Tron, var å gå nærmere inn på årsakene til hvorfor en tok feil og hva en skulle gjøre for å unngå å gjenta feilene.

Jeg husker at han bekjempet bruken av skolegensere, men jeg merket meg også at på sine eldre dager tok på seg klubbdrakta til en kjent klubb på Oslos østkant, tross sin store distanse til alt som hadde med fysisk aktivitet å gjøre. Litt merkelig var det kanskje når han begrunnet sin preferanse for det sterkere eksportølet av hensyn til helsa, der andre begrunnelser hadde vært mer naturlig.

For nære venner trakk jeg fram Tron for å få dem over på vår politiske linje. For dem som ikke var så politisk interesserte, og gjerne mer jordnære, virket ikke Tron like overbevisende som på meg og likesinnede.

På tross av sin posisjon blei han aldri noen blære. Han reiste rundt til partimedlemmer i andre byer og spurte «Hva synes dere om å stille Bjørn Nilsen øverst på lista i Oslo?»

Tron har vært borte fra den offentlige debatten en stund nå. Men vi hadde trengt han og hans erfaring også i de kommende åra.

Av oss som så for seg en sosialisme i Norge, var det noen av oss som så fram til at Tron skulle bli president. Litt for spøk, litt for alvor. Ideologen, inspiratoren, originalen; slik ville vi ha en president.

Ikke blei Tron president og ikke «blei han til noe» i vanlig forstand. Men Tron er av dem som likevel vil stå igjen som en av sin generasjons mest betydningsfulle politiske inspiratorer og ledere.

Ove Bengt Berg