Ord fra Luke Moynahan

Vi har fått dette reisebrevet/nekrologen fra Luke Moynahan.

Tre steder med Tron Øgrim

Tron reiste sammen med Per Lageraaen, venner og meg til Ecuador, Bolivia og Peru i sommeren 1987. Under denne turen lærte jeg ham å kjenne, litt.

I Quito oppdaget Tron det eneste stedet som den gang serverte fatøl og han krevde at vi skulle besøke stedet. På veien dit stakk vi innom en flott bokhandel som Tron sammenliknet med Tronsmo. Når vi kom inn på stedet tok en av eierene meg til side, pekte mot Tron og spurte meg om hvem den uvanlig påkledde mannen var. Jeg tenkte "Å nei hva har han gjort nå?" og fortalte det jeg visste om han i håp om å unngå, eller kanskje minske, en mulig skandale. Hun stirret på meg, lyttet og sa med alvorlig stemme " Ah! Så han er norsk intellektuel! Tror du han ville være interesserte i å jobbe for oss? Han kan så mye om de bøkene vi har her og han er feminist!"

I Lima, etter en lang dag med flere møter med lederne for Partido Comunista del Peru (Patria Roja), Rondas Campesinas og aktivister fra kvinnebevegelsen i Villa El Salvador (FEPOMUVES), satte vi lenge, lenge(!) gjennom natten før min reise til Ayacucho, byen hvor lederen Abimel Guzman hadde undervist på universitetet og innledet arbeidet med Partido Comunista del Peru (Sendero Luminoso). Stedet var under untakstilstand men hadde nylig reetablerte flyvninger til byen.Trond hadde gjennom flere dager forsøkt å få meg til å droppe denne turen og brukt tid til å få meg til å forstå at Sendero Luminoso ikke var revolusjonære men opprørske, at deres metoder forulempet og skadet vanlige folk og at revolusjonen måtte muliggjøres med andre midler. Viktigst av alt at var at revolusjonen måtte gjøres av folket. Da ringte vekkeklokka og han så på meg og sa " Du må dra til flyplassen. Ta ordboka med deg. Du kanskje kommer til å møte folk med noe vettugt å lære deg."

I Bergen 1996(?) foredro Tron om "datarevolusjonen" og dets betydning for de som arbeider sammen med mennesker med utviklingshemming. Han sa at han ville være så konsis og presis som mulig i og med at han var siste taleren den dagen og skjønte at folk vil gjerne gjør noe annet enn hører på enda en gammel gubbe preiker. Han tok fram et rødt kjøkkenur, flere gummistrek og stilte inn klokka til å ringe om en time. Deretter strev han i flere minutter med forsøket på feste klokka til mikrofonstativet mens han fortalte om siste nytt fra den nye teknologien. Under hele den intrikate oppgaven ga han klar råd om teknologiens mulighter men UNDERORDNET rolle i sikring av humane, mellommenneskelige tjenester. Etter at han var ferdig (presis!) flyttet han til baren sammen med flere deltakere som viste seg å være gamle
norske MLere og sang i kor et titalls revolusjonære sanger fra '70 tallet til stor applaus fra mange kursdeltakere.

Pål Steigan avsluttet sin fine nekrolog med å dele sin sorg med Trons familie, jeg vil meddele min glede og takknemlighet over å ha kjent med og blitt beriket av en flott kommunist.

luke moynahan