Mimir Johansson, leder av Rød Ungdom skriver
dette på sin blogg.
"Rød Ungdom skylder Tron Øgrim hele sin eksistens for den innsatsen han la ned i (ml)-bevegelsen på 70-tallet. I min verden er det likevel ikke tiden 30 år tilbake han skal hedres for, men den fantastiske hjelpen han ga både meg og andre unge revolusjonære helt opptil i dag. 
Det er bare å ta hatten av å ønske Tron sine siste kameratslige hexer."Norsk
esperantoforbund publiserer bildet til høyre og skriver
"Tron Øgrim (maldekstre) dum la UK en Vilno, julio 2005, kun dudek samtempaj pensoj en la kapo.
Dekstre Jardar E. Abrahamsen."
3 kommentarer:
Han heter da vitterlig Mimir Kristjansson, selv om jeg er enig i at deres versjon er lettere å stave. ;)
Vi sees på begravelsen i morgen.
Torsdag morgen i forrige uke, etter å ha jobbet hele natta for å få ferdig et P2-akademi, fikk jeg en telefon fra datteren til Tron Øgrim. Hun fortalte meg det som nå alle vet: At hun fant faren sin død hjemme.
Jeg skriver disse linjene som en foreløpig siste hilsen til en mann som jeg var så heldig å få samarbeide med på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Vi laget to radioserier sammen, "Drømmen om det fullkomne språk" og "Tor Heyerdahl og landet bak tiden".
Den siste programserien bragte oss sammen ut på en reise til Cuba, Peru og Bolivia. Vi fikk møte Tor Heyerdahl i Tucume nord i Peru mens han ledet utgravingene av en adobe-pyramide der en Inka-høvding var mumifisert. Jeg husker ennå forskerne som med pinsetter dro til side lag etter lag med gamle morkne stoffer rundt den gamle, tørre menneskekroppen.
Nå er både Tor og Tron døde. Jeg får vel kanskje leve noen år til. Det er ikke viktig. Det som er viktig, er hva vi gjorde de årene vi levde. Et kort liv kan være mye mer innholdsrikt enn et langt. Trons liv var fullt av innhold og mening.
Forskjellige mennesker vil sikkert ha forskjellige historier om Tron. Jeg diskuterte bare politikk med ham en gang, og savnet det ikke. Det var så mange andre felles interesser vi kunne dele og som oppslukte oss begge, der vi kjempet mot tida og deadline gjennom netter i NRKs lydstudioer, akkurat sånn som jeg gjorde det natt til torsdag forrige uke.
Jeg har ett minne om Tron som står sterkt. Etter reisa til Latin-Amerika i 1993 mellomlandet vi i Moskva. Vi fikk tid til et kort besøk i byen, og stilte oss i kø foran Lenins mausoleum. Da det endelig var vår tur og vi stod foran den lille dresskledte skikkelsen i glasskisten under det rubinrøde lyset, løftet Tron hånden i revolusjonær knyttnevehilsen og mumlet: "En annen gang, kamerat."
Det kom langt inne fra sjela hans og var gripende. Tron var et varmt menneske med en sterk tro, og selv om troen var forskjellig fra min, hadde vi stor respekt for hverandre. Det var derfor vi kunne samarbeide så godt.
Nå er du borte, Tron, og kan ikke skrive flere innlegg i blogg eller på Wikipedia. Men jeg skal ta deg med i tankene og sjela når jeg sitter oppe i seine kvelder og netter og lager nye radioprogrammer. Og så er du i landet bak tiden.
Det var en veldig fin begravelse, med gode taler, gode sanger og ikke minst stappfullt av folk (det var ikke plass nok til Tron i Store kapell, så folk satt på gulvet, klemte seg sammen og noen (inkludert meg) stod helt ute på gangen.)
Legg inn en kommentar